Skrevet 07.04.2016 kl.21:11. Ligger i kategorien Angst

1


Det er lenge siden sist jeg tok pennen fatt. Lenge siden jeg kjente fingrene klikke rundt på tastaturet. Altfor lenge. Det har vært tøft og vondt å være utmattet hele tiden. For tom av kraft til å klare å ta fatt på livet. Det livet jeg skulle leve. Alle planene, målene jeg hadde en gang. Livsgnist, hvor er du?

Jeg har blitt beæret med en måned med energi. Det tok jeg ikke for gitt. Jeg tok fatt på livet igjen, til angsten tok fullstendig overhånd. Nå er den der på nytt. Den uhyggelige følelsen i magen. Det knyter seg. Jeg er kvalm. For jeg føler meg som et null og ingenting. Usikker. Skjelvende, og det gjør vondt å puste å bare være til. Hei igjen psykdom gamle venn. 

Hello darkness my old friend

You have come to talk with me again 

Som jeg alltid har sagt: "noen har sagt(skrevet) det bedre enn deg før." Og denne sangen har jeg egentlig ikke noe forhold til før nå. Den beskriver det ganske godt hvordan jeg har det akkurat nå. Bortsett fra stillhet. Det er jeg ikke bortskjemt på. Det er sjelden jeg er stille inne i meg. Stillest vann har dypest grunn. I meg er det ingen grunn. Jeg er bunnløs. Det fins ingen grenser for hvor langt ned jeg synker, drukner i vonde følelser. 

 

 

Skrevet 07.04.2015 kl.22:51. Ligger i kategorien Hverdag

2


Jeg visste aldri at et annet menneske kunne være så ond mot meg. Den samme personen jg har delt 7 år av mitt liv med. All spydighetene som blir slengt i trynet bare for å trykke den andre ned. 7 vonde dager og 7 vonde uker er blitt til 7 år. I dag er d den syvende og jg har samlet mot og styrke i lang tid til å være sterk nok til dette,igjen. Ingen flere tilbakefall nå, aldri igjen. Nå braker helvette løs. Jeg skjelver bare jg er i nærheten av denne personen, som har fått og tatt så mye makt over meg...et skikkelig klageinnlegg,men dette er bare starten på helvette og verre og verre kommer d til å bli...

Kjære Gud gi meg styrke til å stå i det og holde løpet ut. Amen!

Skrevet 08.10.2014 kl.21:16. Ligger i kategorien Angst

9


Jeg skulle ønske noen kunne se tvers igjennom meg og fortelle meg hva som er livet og ikke. Men det blir for lettvindt. Livet er vanskelig og utfordrende for de fleste. Det er bare det at for noen er det vanskeligere å puste ut, konsentrere seg, å huske og slappe av. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg husker ikke lenger hvem jeg var eller vil bli. Jeg tar meg sammen, tar meg sammen og spiller skuespill for andre slik at jeg både tror og lurer meg selv.

Det er så vanskelig å leve. Jeg trenger en pause, bare et lite avbrekk for å samle meg igjen. Men omstendigheten lar meg ikke få puste og gi meg et lite spillerom. Slik er det bestandig for meg. Jeg må utsette sammenbruddet, da det ikke passer seg slik akkurat nå. Derfor har jeg kanskje unngått flere sammenbrudd. Slik er livet som flink pike. Det er vanskelig å ta seg sammen, men det er det eneste jeg gjør og bruker energi på. Helt til det smeller. 

Av og til vet jeg ikke om jeg spiller skuespill eller om det er meg, slik jeg egentlig er. Jeg er lei av å lure andre og late som jeg har det bra, når faktum er at alt er ræva. Jeg er lei av å være pliktoppfyllende og gjøre ting bare for at andre skal tro at jeg har det bra. Jeg er lut lei. Går konstant rundt med hodepine på grunn av alt dette. 

Jeg har aldri vist hvem jeg egentlig er. Fordi jeg er en kameleon og jævlig god på å tilpasse meg. Spør du vennenne mine eller familiemedlemmer om å beskrive meg, vil de alle komme med ulike beskrivelser. Det er vanskelig å ikke vite hvem man er. Og den glidende grensen mellom psykose og tilstedeværelse hviskes mer og mer ut.

Hvem er jeg?

Kan ikke du minne meg på hvem jeg er? For jeg husker ikke lengre. Alle årene som er forsvunnet og utdypet i sykdom ligger som et umalt teppe over hukommelsen min. Det som var før er også bare rot. Jeg finner ikke veien frem eller tibake. Hvem var jeg egentlig? Har han stjålet alt og tatt fra meg det siste av egenverd? Før var det jævelen som gjorde slike ting mot meg. Nå vet jeg ikke lenger, for skillet mellom godhet og ondskap opphører...

En eksistensiell krise er nære...men det er jeg vandt meg og det går over som med alt annet...sukk...

 

Jeg skulle ønske noen kunne se tvers igjennom meg og fortelle meg hva som er livet og ikke...Jeg skulle ønske problemstillingen er like enkel som den på bildet, men dessverre er livet mer komplisert enn som så. Men litt humor i hverdagen skader ingen...

 




Fri

Skrevet 02.01.2014 kl.00:27. Ligger i kategorien Hverdag

20


Jeg er redd. Redd fordi jeg har vært psykisk frisk lenge og er redd for at psykdom igjen skal ta over livet mitt. Derfor unngår jeg alt som minner om psykdom. Bloggen, psykiatribøker og snakke om psykdom. Mens når jeg er psyk er det det eneste jeg tenker på. 

Jeg føler meg så levende, så fri så full av kjærlighet. Hvor lenge varer denne pausen fra psykdom?

Er så redd for at noe skal trigge og utløse en psykdomsepisode.

Beskytt meg, fri meg, la meg fly for alltid. 

Skrevet 28.10.2013 kl.18:35. Ligger i kategorien Hverdag

20


💔

Sjelen gråter og jeg har hjertesorg. Sorg for det livet jeg ønsket og ville ha som det ikke ble noe av. Alle verdier som står øverst på min liste er hvisket bort og er for evig uoppnåelige. Jeg gråter, rister og skjelver. Min drøm er død, og det virker som den er borte for alltid. Jeg er i villrede vet ikke hvilket valg jeg skal ta. Uansett blir det feil og samtidig skadelig på sin måte. Jeg er så såret så tris og lei, men mest såret. Jeg trudde aldri et annet menneske kunne såre meg så mye. Jeg er skadet for lang tid og noe av det er min feil. Likevel er det så vanskelig.

Jeg søger over det livet jeg ønsker men ikke får. 

Jeg sørger over den smerte som vokser inni meg. 

Hvordan skal jeg klare å akseptere noe jeg er så sterkt imot?

Hvordan komme meg videre, svelge stoltheten og komme meg ovenpå igjen?

Jeg er knust og ødelagt slik som mange av tingene rundt meg er.

"Våre skuffelser måles ikke etter de nederlag vi lider, men etter de illusjoner vi gjør oss" skriver Nicole Martin. Jeg har så mange levende illusjoner at hvordan skal jeg klare å omgjøre de så jeg slipper å lide? Jeg tråkker stadig feil og smerten og fortvilelsen øker. Hvordan skal jeg klare å gi slipp?

Jeg gråter,

for tårer er ord som hjertet ikke kan uttrykke (Carl W. Buechner). 

 

 

Skrevet 24.10.2013 kl.18:55. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

15


Lenge har jeg fundert på det med diagnoser. Mange opplever å bli feildiagnostisert utallige ganger før den endelige diagnosen settes. Det samme gjelder meg. Derfor forsøker jeg å sette meg litt inn i dette, da det for det første er svært aktuelt for meg og for det andre så er jeg over middels interessert i psykologi og psykiatri. Når det er sagt så synes det er svært vanskelig å skulle skille mellom borderline personlighetsforstyrrelse (Emosjonelt ustabil personlighets forstyrrelse) og schizoaffektiv lidelse. Referer her til EUPF som borderline BPF for enkelthetens skyld. Selv om kritereiene fra DSM og ICD systemet vitner om ulike symptomer, utarter de seg i virkeligheten ikke så ulikt fra en diagnose til en annen. 

DSM-IV (Utdrag fra wikipedia, ja faktisk)[rediger | rediger kilde]

"The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders" fjerde utgave, DSM-IV, en mye brukt manual for diagnostisering av psykiske lidelser i USA og mange ikke-europeiske land. Den definerer borderline personlighetsforstyrrelse som: [20][9]

Et gjennomgående mønster av ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde og affekter, samt markert impulsivitet fra begynnelsen av tidlig voksen alder, og til stede i en rekke sammenhenger, som angitt av fem (eller flere) av følgende:
  1. Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'
  2. Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.
  3. Identetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.
  4. Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (f.eks. promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring).Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'
  5. Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd.
  6. Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).
  7. Kronisk følelse av tomhet
  8. Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (f.eks hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slosskamper).
  9. Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer

Det er et krav i DSM-IV at for å få en diagnose på en spesifikk personlighetsforstyrrelse må personen også tilfredsstille et sett av generelle kriterier på personlighetsforstyrrelse.

Fra gammelt av beskrev begrepet borderline, nettopp det å befinne seg i grenselandet mellom en nevrose og psykose. Personlig har jeg mang en gang opplevd å være grensepsykotisk, dvs i korte trekk at jeg har psykotiske symptom, men har fortsatt bevart litt av meg selv og min sunne fornuft. Når man er psykotisk, da vet man det som oftest ikke selv og ingen klarer å snakke en person ut av en psykose, da symptomene er så sterke at personen selv ikke er i stand til å tenke klart. 

Selv har jeg aldri opplevd å være helt psykotisk, og begynner derfor å tro at min diagnose ikke stemmer helt. Er det andre som opplever lignende? Er spesielt interessert i å høre hvordan de med BPD opplever grensepsykoser. 

Når jeg leser disse kriteriene så lurer jeg virkelig på hvordan for eksempel punkt to og tre på listen utarter seg. Jeg opplever selv at mine mellomenneskelige relasjoner er preget av akkurat idealisering og devaluering. Når jeg føler meg frisk tenker jeg godt om mine venner, familie og samboer. Når jeg er i en dårlig periode så tror jeg at nesten alle er ute etter å ta meg, gjøre meg syk og skal kontrollere og styre meg i den retningen de vil at jeg skal gå, tenke og føle. Ganske komplisert og en forferdelig følelse å inneha. Slik som min oppfatning av medmennesker forandres når jeg er syk, mister jeg samtidig identiteten min. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er, hva som er meg og hva som er andre ting. Dette kan vel også knyttes til punkt sju på listen: "Kronisk følelse av tomhet". Når jeg er syk føler jeg meg grenseløs, identitesløs og tom og full på samme tid. Men hvordan kan man egentlig vite at en person føler seg tom og ensom, og er ikke det et tegn på depresjon i tillegg? 
Punkt åtte beskriver meg i en dårlig periode. Hvis man ser bort i fra tilbakevendende fysiske slosskamper, stemmer resten på en prikk. Skyldes disse sinneutbruddene en depresjon, angst, nevrose, psykose eller at man har en personlighetsforstyrrelse?
Punkt ni beskriver også meg. Så når jeg summerer opp her, så kan mine symptomer faktisk tilsi at jeg har en personlighetsforstyrrelse. Trudde aldri jeg skulle si dette, men innerst inne håper jeg at jeg har en borderline personlighetsforstyrrelse og ikke schizoaffektiv lidelse. Sistnevnte høres så mye verre og alvorlig ut. I tillegg estår medikamentell behandling sterkt i behandlingen av psykoselidelser, mens i behandlingen av en BPF står andre teknikker sterkere. Dette vitner også om min skeptiske holdning til medisiner...Men det er en annen debatt.
Jeg opplever selv hurtige svigninger hvor jeg kan være deprimert i tre dager, normal i to og grensepsykotisk i kun fem timer dagen etter der igjen. Disse symptomene beskrives i punkt seks i kriteriene ovenfor.Nettopp på grunn av disse hyppige skiftingene føler jeg ikke at schizoaffektiv lidelse passer til meg. Fordi de som er bipolar opplever lengre sykeperioder enn hva det jeg gjør ( minimumskritereiet for en depresjon er vel 14 dager). Hva er man om man føler seg deprimert i tre og en halv dag? Hva kalles det? Eller at man opplever psykotiske symptom  av og på i fire dager? For å få diagnosen schizofreni må man være psykotisk i ganske så mye lengre tid (3-6 mnd uten behandling om jeg ikke husker feil). Noe mindre for schizoaffektiv lidelse. 

Nei, det er ganske forvirrende dette med symptomer og diagnoser og jeg forstår at man trenger 6-7 år skolegang og masse praksis for å få "teken" på dette. Og jeg er klar over at man skal ikke gå rundt å forsøke å diagnostisere seg selv, slik jeg prøver. Tenker å ta opp dette med behandler på neste time, så får jeg det kanskje litt klarere for meg. Har tross alt gått til samme behandler i to og et halvt år, så satser på at h*n kan gi en litt mer utdypende forklaring på mine symtpomer.

Andre som har noen ideer omkring dette?

Skrevet 28.09.2013 kl.00:24. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

19


Noen dager drømmer jeg
Noen dager lever jeg
Andre dager dør jeg

Skrevet 17.09.2013 kl.17:48. Ligger i kategorien Hverdag

11


Er det mulig at jeg glir inn i psykoser for at jeg ikke takler virkeligheten eller hverdagen? Jeg går rett på sak her, ingen vits i å rote rundt i grøten. Av og til hjelper det å være direkte, særlig når verden ellers virker urolig, fjern og skaper forvirringer.

Jeg ble først psykotisk da jeg ikke lenger klarte å holde ut i hverdagen mer. Jeg var dypt eller alvorlig deprimert om du vil og utviklet gradvis vrangforestillinger. Selv om jeg ikke tolket virkeligheten slik resten av min kultur gjør, ga den mening for meg der og da. Nå i ettertid ser jeg at om det ytre og indre presset blir for stort, så rømmer jeg. Jeg flykter ut av forvirringen og inn i en fantasiverden. En fantasiverden jeg ellers ikke ville skapt. Det er ingen god drøm, med enhjørninger, flyvende skip, engler, havfruer og alver. Men en tilstand hvor andre styrer det jeg skal si og kontrollerer min atferd og mine tanker. Da lurer jeg på, er dette min protest til det ellers så kravstore og jantelovbaserte samfunnet vi lever i? 

Samvittigheten gnager, tålmodigheten strekker ikke til. Ikke jobber jeg, ikke gjør jeg noe fornuftig om dagene. Jeg produserer svært lite sammenlignet med mange andre. Det eneste som reflekterer litt utrettelse i løpet av dagen er den energien jeg legger ned i husarbeid. Å utføre husarbeid som støvsuging, vasking, matlaging osv gir umiddelbar og merkbar respons. Man ser tvert forandringene, i motsetning til en som skriver bachleoroppgave. Der legger man ned gjerne mye arbeid lenge før noe resultat dukker opp. Det jeg ellers fyller dagene med er tv-titting, og det gir jo absolutt ingenting tilbake til meg som et menneske. Men det, som psykosen, tilbyr en kortvarig flukt fra min egen tilværelse. Jeg flykter heller inn i andre folks liv for å slippe mitt eget. Eller jeg lar andre, i psykosens verden, romvesen ta over mine tanker, følelser og handlinger. Da er jeg ikke lenger i kontroll over meg selv. Jeg er et offer for psykosens vrangforestillinger og hallusinasjoner.

Det jeg vil fram til er at jeg ikke lenger vil være et sykdomsoffer, en som plutselig fikk en schizoaffektiv lidelse og aldri blir kvitt den. Ingenting godt kommer ut av å innta offer-rollen. Man slutter å kjempe da. Jeg må ærlig innrømme at jeg av og til føler meg som et offer. "Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg pines og tortureres av angst og depresjoner som jeg ikke har noen grunn til å ha? Hjelp, hva skal jeg gjøre?" 

Nei, jeg er ikke et offer og jeg skal bli frisk. Men er jeg klar til å la sykdommen slippe taket i meg? I en lang periode har jeg følt meg mye bedre enn på lenge. Ingen tankeforstyrrelser, vrangforestillinger eller depresjoner. Plutselig blir jeg brått mye verre og fallet blir så stort. Kontrastene blir enda større og jeg føler meg som et offer for psykdommens klør. Igjen klarte den å fange meg, selv om alt gikk så bra. Kan det tenkes at det ble for mye for meg og jeg rett og slett trenger å trekke meg litt tilbake fra omverdenen? Kanskje jeg burde gjort det lenge før? Jeg gikk igjen i samme fella. Presset meg selv, planla fulle dager fra morgen til kveld, fordi jeg hadde så mye å ta igjen fra den perioden jeg stengte meg inne. Sosial var jeg hele tiden, og sa aldri nei til noe. Nå ble det igjen nok og jeg klarte ikke kjenne helt på signalene som kroppen og sinnet mitt sendte meg på forhånd. 

Nå har jeg avlyst alle avtaler et godt stykke frem i tid. Jeg behøver ikke å gjøre noe som helst. Jeg trekker meg litt bort og lader batteriene. Den verste krisen er over og jeg klarte meg igjen helt av meg selv, dvs uten en innleggelse. Derimot har familien stilit opp slik at jeg ikke har vært hjemme alene i de verste suicidale periodene.

(Familien hadde ikke kjennskap til at jeg var suicidal på den tiden. Det var noe jeg holdt for meg selv. Jeg ville ikke risikere tvangsinnleggelse ei heller bekymre dem for mye. Den verste krisen går over og jeg overlevde jo, igjen! Eneste forskjellen denne gang var impulsiviteten, som er vanskelig å kontrollere. Den skremte meg veldig).

Konklusjonen min er igjen, lytt til deg selv og kroppen og sinnets signaler om at man må roe ned. Og igjen er jeg nødt til å lære meg en sunn balanse mellom det å være sosial og trekke seg tilbake. For mye av det ene eller andre fører ofte til ubalanse og psykisk sykdom. 

Men jeg har troen på at jeg skal bli frisk. Om det er med eller uten medisiner er jeg usikker på. I første omgang holder jeg meg på lavdose antipsykotika. Leste faktisk nettopp en artikkel hvor forskning viser at tilfriskningen fra psykotiske lidelser som schizofreni og schizoaffektiv lidelse ikke har økt etter at medisinering kom på banen. Dette tyder på at tilfriskning av den komplekse psyken til mennesket er avhengig av svært mange andre faktorer. For spesiell interesserte, les gjerne: http://recoveryfromschizophrenia.org/ 

Hva må eller kan jeg gjøre for å fremme tilfriskning?

1. Lytte til kroppen og sinnets signaler. 

2. Bli flinkere til å sette grenser for meg selv.

3. Snakke ut om problemer, vanskelige tanker og følelser. Hvorfor tror jeg de er tilstedet?

4. Ta kontakt med andre når ting er ille.

5. Være fysisk aktiv. Det hjelper meg å holde føttene godt plantet på jorden og ikke sveve for mye inne i mitt eget hode. 

6. Ta vare på de rundt meg når jeg har overskudd til det. 

 

Hvilke tiltak gjør du som er med på å fremme din tilfriskning?

Jeg må påpeke at jeg fortsatt har en lang vei å gå. Selv om jeg fungerer greit kognitivt og tekstene jeg produserer forsåvidt henger sammen, så har sykdommen fortsatt et godt grep rundt meg. Det er bare det at det er sjeldent noen andre ser det. Det er jo ingen som ser at hodet mitt i skrivende stund er tullet inn i et skjerf - da jeg tror det samler tankene mine og beskytter meg fra at ytre, vonde, ekle  og påtvungende tanker å trenge inn i hodet mitt. 

Skrevet 13.08.2013 kl.21:21. Ligger i kategorien Hverdag

9


Loneliness is not the absence of affection, but merely the lack of direction - Masterclass

Ensomheten er drepende og skadelig. Når jeg er psyk søker jeg ensomheten, som om det er en skatt ved enden av regnbuen. Som tidligere nevnt er jeg en utpreget ekstrovert, kort sagt vil det si at jeg får energi av å være rundt folk, altså være sosial. Derfor tror jeg det er ekstremt skadelig for meg å isolere meg fra omverdenen. Jeg tror videre at det i lengden er mer skadelig for en ekstrovert å låse seg inne, sammenlignet med en person som er introvert. Uansett, ekstreme mengder av det ene eller andre er aldri sundt i lengden uansett. Det gjelder vel å finne en optimal balanse, men dere skjønner tegninga.

Da jeg var yngre slet jeg mye med depresjoner med psykotiske innfall. Til tross for mitt hektiske program med utdanning, jobb og trening følte jeg meg ensom. Ensom og alene i den store verden. Da jeg først kom over utsagnet i starten av innlegget, snudde jeg tankegangen min. Jeg manglet en retning i livet, rett og slett. Jeg famlet rundt i mørket og gjorde ting kun for en grunn; at det var forventet av meg av samfunnet. Akkurat det har jeg jobbet lenge med, og etter som psyken vokste seg mer stabil, ser jeg annerledes på livet.

Jeg gjør ikke lenger ting bare for at det er forventet av meg. Jeg gjør det for at jeg vil eller for at jeg ønsker å gjøre akkurat det jeg har satt meg fore. Det er viktig å ha en retning, en plan med livet og sette seg små overkommelige delmål på vei mot det store målet. Slik finner man alltids tilbake til veien (målet) om man skulle falle, få tilbakefall eller ta seg en kort pust i bakken. Da ser man ikke på omveien som et nederlag og dømmer det nord og ned. Man børster støvet av klærne etter fallet og stumper videre på ferden. Jeg er glad for å si at livet for meg har tatt en uventet sving for meg, men jeg liker den nye utsikten og veien jeg går på. Nå setter jeg meg små mål daglig, og som jeg vet jeg klarer å oppnå uten å presse meg for mye. For det store målet er nære og kommer fortere enn jeg tror...

Så unngå ensomheten og la livet ta en ny og positiv retning. Ønsker å gi alle mine lesere denne utfordringen i høst. La det være en utelukkende positiv ting du jobber mot, noe nytt som du tilfører livet ditt som gir deg positiv feedback. Ikke noe som gir negativ feedback, som involverer å la være og unngå, det er mye vanskeligere. (Her er det B.F. Skinners atferdspsykologi trukket inn for de som er spesielt interessert;) Så gi livet en retning, en mening og du vil føle deg mindre ensom. Uenig med meg? Skriv gjerne en saklig kommentar, jeg elsker å diskutere. 

PS. Nå skal jeg se slankekrigen på kanal fem. Det handler om sykelig overvektige mennesker som gjør drastiske forandringer i hverdagen når det gjelder kosthold og trening. De kjemper dag ut og dag inn i samarbeid med trenere, kostholdsveileder, samtidig som de følges tett opp av leger. Må advare mot at motivasjonen og pågangsmotet deres er smittsomt. Jeg blir rørt av slike banale programmer (som noen vil kalle det), hvor mennesker forandrer seg og jobber hardt mot et felles mål; et nytt og friskere liv. Livet deres har plutselig en ny retning og mening. Slikt gir påfyll til sjel, kropp og sinn. 

Loneliness is not the abscence of affection, but merely the lack of direction - Masterclass

Skrevet 15.07.2013 kl.13:25. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

10


Hvordan holde ut smerten?

Et ærlig, direkte og smertefult ressonement som kan trigge og avverge. Jeg fraråder på det sterkeste  suicidale i å lese videre. 

En del av det å være psykisk syk går ut på å holde ut smerte. Smerten er ofte følelsesmessig, men den påvirker hele funksjonsevnen din, både tanker, følelser og handlinger. Av og til er smerten så stor at det oppstår kriser og krisesituasjoner. Da tenker jeg ofte: hvordan skal jeg klare å holde ut? Det er her ordet lidelse kommer inn. Man lider seg igjennom dagene, timene, minuttene og sekundene. Når smerten blir for stor til å takle kommer irrasjonelle tanker inn i bildet. Noen ganger glir de over i psykosekategorien. Men der og da virker det både rasjonelt og logisk, for hvordan skal man forklare en smerte så stor at ord ikke strekker til?

Det er vanskelig å sette ord på det som er abstrakt. Hva kommer først, tanken eller følelsen? Det er som å spørre hva kom først, høna eller egget? I enkelte tilfeller i alle fall. Når min lidelse var som verst kommuniserte jeg med min avdøde slektning. Han var min trygghet, min engel som kom fra den andre siden for å møte meg, støtte meg og trøste meg. Han var den eneste som forstod. Jeg søkte trøst i han og det fikk jeg når problemene ble for store og uforståelige til å kommunisere med andre om. Det var jo ingen som forstod eller kunne forstå. Selv jeg forstod ikke.

I psykiatriens verden er dette et tegn på psykose. I den alternative verden er ikke dette sett på som en sykelig handling. Ikke rart jeg blir forvirret? Hva skal jeg tro? Min egen tilværelse var jo uforståelig og ubegripelig smertefull. Tankene hoppet hit og dit og det gjorde følelsene også. Det gjør forferdelig vondt samtidig som du er redd og full av angst for alt mulig rart. Du kjenner ikke igjen deg selv lengre. Alt går i oppløsning og du begynner å tvile. Tvile på alt og alle. Man klarer ikke lengre å skille mellom det som er virkelig og det som er uvirkelig. Det er som å leve i et torturkammer. Når vil dette ta slutt?

For å holde ut lager jeg meg et par regler. For det første får jeg ikke lov til å ta selvmord på impuls. Jeg må vente til neste dag og er det like ille da, må jeg vente en dag til, så kan jeg få lov. Slik utsetter jeg handlingen dag etter dag, til krisen er over. Det fungerer for meg, fordi intens smerte er ikke langvarig, det er den aldri. Den kommer og går, og derfor vet jeg at jeg klarer å holde ut. Det blir på en måte min form for selvskading - å holde ut smerten. Slik piner jeg meg selv. 

En annen regel går ut på selve gjennomføringen av selvmordet. Er jeg på vei for å ta livet mitt er jeg nødt til å kjøre til DPS, hvor jeg har en kriseplan. Som regel er jeg så nedbrutt, ukontrollerbar i gjerningsøyeblikket at jeg ikke er i stand til å kjøre bil, ei forlate huset. Jeg hylginer og er i panikk, da ønsker jeg ikke at noen (naboer osv) skal observere meg slik. Det er jo slik syke og gale folk oppfører seg! Da må jeg vente til det verste har gitt seg. Da går det som regel bedre og jeg utfører ikke handlingen. 

MIn tredje regel går ut på at jeg får ikke lov til å gjøre et halvhjertet selvmordsforsøk. Det blir for flaut å våkne etter et mislykket forsøk. Av den grunn utgår tabletter i valg av metode. Man har alt for liten kontroll og de fleste kaster opp. Et fåtall lykkes i å ta livet slik på denne måten. Så for meg er det alt eller ingenting. Jeg velger en selvmordsmetode som er irreversibel og som garanterer dødsfall/frigjøring som resultat og hvor jeg styrer utfallet selv og er i full kontroll, ingenting overlates til tilfeldighetene. På en syk måte hjelper denne regelen meg til å holde meg i livet.

Man kan si så mangt om mine tanker, handlinger og følelser. Jeg er meg og jeg gjør hva jeg kan for å leve og holde ut lidelsen. Min overlevelsesmetode er syk, men jeg er jo sinnslidende på papiret så det forklarer en del. Samtidig er det alltid en del av meg som ikke er syk, som utgjør meg. Selv på mitt sykeste er mine fleste kognitive og sosiale ferdigheter over middels. Derfor er det ikke lett å oppdage sykdom hos meg. Fordi jeg lider i det stille, for meg selv. På mitt sykeste har jeg alltid vært overlatt til meg selv hjemme, fordi jeg har selv valgt det. Dess sykere jeg blir dess vanskeligere er det å be om hjelp. TIl tross for dette tropper jeg opp som avtalt til min ukentlige samtale. Hvordan klarer du det, lurer du kanskje på? Ærlig talt så lurer jeg av og til på det selv. Når jeg blir sykere og sykere så inntrer krefter som hjelper meg å opprettholde en viss standardisert sosialt aksepterende atferd. 

Jeg sminker meg for at ingen skal se hvor syk jeg egentlig er.

Jeg er i fin i tøyet for at ingen skal se hvor syk jeg egentlig er. 

Jeg forsøker å respondere normalt på alle sosiale henvendelser, både hos psykologen, kassadamen og bussjåføren for at ingen skal se hvor syk jeg egentlig er. 

Inne i meg river smerten meg i fillebiter og knuser meg - tortur på høyt nivå. Men jeg overlever det gjør jeg alltids, fordi min siste regel går ut på at jeg ikke skal såre mine nærmeste. Derfor kan jeg ikke ta selvmord. Samvittigheten er fortsatt til stedet og det er den alltids hos meg. Derfor synes jeg det er forferdelig vanskelig å være syk rundt andre mennesker. Jeg er redd for å såre de med min sykelige atferd. Når jeg er alene trenger jeg ikke ta hensyn til noen og det gjør det lettere å holde ut. Jeg kan gråte, hyle, snakke med meg selv og gjøre alle rare innfall uten at noen ser det. Slik lider jeg i det stille og alene. Jeg er vandt til å klare meg selv og holde ut derfor er jeg sjeldent innlagt *bank i bordet*. Jeg lever og er stolt av alt jeg har gått igjennom og klart å holde ut helt av meg selv. Det styrker faktisk selvbildet mitt, fordi jeg er ikke avhengig av andre mennesker. Jeg overlever - helt selv! Det er forbanna tøft i lengden, derfor ber jeg lettere om hjelp i dag enn jeg gjprde tidligere. Likevel er min stamina og psykiske utholdenhet på toppidrettsutøver nivå. Min schizoaffektive lidelse er vel på topp tre over de mest hemmende psykiske lidelsene man kan ha, så jeg sliter i toppskikte. Med et høyt konkurranseinnstinkt liker jeg å vinne og det tror jeg også er en av grunnene til at jeg kommer seirende utav de fleste kriser (dvs. unngår å ta selvmord). Å la sykdommen vinne er som å kapitulere og overgi seg, jeg gir meg aldri! 

 

 

PS. Jeg er ikke per dags dato suicidal, jeg har det bedre enn på lenge. Likevel følte jeg behovet for å få ned disse tankene i min virtuelle dagbok.  

 

Skrevet 03.07.2013 kl.22:08. Ligger i kategorien Hverdag

16


Hei igjen!

Nå er det en stund siden jeg har delt noe her. Jeg føler igjen at privatlivet mitt igjen forblir nettopp det. Det er en trygghet for meg oppe i alt som skjer for tiden. Er egentlig veldig privat av meg selv. Jeg deler svært lite fra mitt indre liv med omverdenen, til tross for at jeg er en utpreget ekstrovert. Det at jeg har blogget har vært et unntak. I det siste har jeg kjent veldig på dette igjen, og holder kortene igjen tett inntil brystet. Det er akkurat derfor jeg ikke har delt noe.

Jeg velger å fortsette å holde bloggen åpen inntil videre, kanskje får jeg plutselig skriveånden over meg? Jeg benytter nå sjansen for å takke alle dere som har fulgt meg så langt, kommentert og kommet med informativ samt oppmuntrende ord i en traurig hverdag. Dere er fantastiske og jeg kommer til å følge dere videre og lese bloggene deres selv om jeg ikke er den mest ivrige på å kommentere. Men dere skal vite at jeg leser og bryr meg fremdeles <3 

<3 <3 <3

 

PS. Jeg lovte vel egentlig å publisere et sammendrag av de fire bøkene jeg leste for en stund tilbake. Om noen ønsker det kan de kontakte meg via mail: ekahmm@gmail.com

Skrevet 11.05.2013 kl.14:02. Ligger i kategorien Hverdag

21


Jeg ser med to øyne. Et ser virkeligheten slik den er for andre mennesker. Det andre ser en helt annen virkelighet. Men jeg vil se med det tredje øyet.

Jeg lukker øynene og ser inn i fremtiden slik jeg ønsker den skal være. Jeg drømmer meg bort og letter forsiktig fra bakken. Jeg flyr, fri fra alt som binder meg til sykdom. Skyer støtter opp under armene mine og fører meg rundt i Utopia, der hvor alle har det bra og kjærligheten regjerer og fyller alt og alle. I det jeg ankommer Utopia stryker solen forsiktig over mitt kinn og etterlater et varmt trykk som fyller meg sakte men sikkert med ren og varm energi. Alt er fantastisk og perfekt helt ned til den minste detalj. Her finnes ingen sorg, vantro, løgn, utroskap, usikkerhet, paranoiditet. Bare kjærlighet.

Jeg trekker pusten og kjenner lungene fylles med sang, eufori og ekte kjærlighet. Alt føles riktig og så perfekt. Ingen sorg, vantro, løgn, utroskap, usikkerhet, paranoiditet. Bare kjærlighet. For kjærligheten utholder alt, tror alt og håper alt. I Utopia kan man ikke tråkke feil. Sannheten kommer for en dag. Hva er ekte? Hva er reelt? Jeg lever, men på så mange ulike plan. Jeg ser, men samtidig vil jeg ikke se. Jeg står i veiskillet enda, og venter og venter utålmodig. Jeg vil ikke tråkke feil. Kjærligheten, vær så snill å åpenbar deg for jeg vil følge deg. 

Sakte åpner jeg det ene øyet, og det andre følger naturligvis etter. Med det tredje øyet ser jeg framtiden, kjærlgheten og den rette veien. Tør jeg?

 

-Ekahm

Skrevet 17.04.2013 kl.19:35. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

33


OBS, kan trigge!

Jeg er så sliten av å kjempe. "Alvorlig syk" sier de. "Du har en alvorlig sykdom" fortsetter h*n, mens jeg zoomer ut og faller ut av samtalen. Jeg våkner til igjen når h*n sier: "Du har vært kvalifisert til tvangsinnleggelse mange ganger". Men jeg har da aldri vært tvangsinnlagt, tenker jeg. Eller sa jeg det høyt? Jeg konkluderer med at jeg er ikke alvorlig syk, hvertfall ikke når jeg ikke har vært tvangsinnlagt. Ordene biter seg fast. Jeg tenker og grubler på det, lenge etter at samtalen er over. 

Har jeg virkelig vært så syk? Det visste jeg ærlig talt ikke. Heldigvis har jeg sluppet unna tvang, fordi jeg for det første er livredd for å bli tvangsinnlagt og sitte helt alene på et rom med bare meg og tankene mine. For det andre tror det oppleves som svært traumatisk for den det gjelder. Jeg kan takke meg selv for at tvang aldri er blitt utført *bank i bordet*. For jeg samarbeider stort sett alltid. Snill pike syndrom kalles det, og kan vel av og til være til det beste noen ganger. Vil jeg dø, så er den saken biff. For det er enkelt å ta livet av seg, og vanskeligere å leve noen ganger. Jeg kjemper alltid, foreløpig med litt hjelp.

Men jeg er sliten, utmattet og tom for tanker og ord. Jeg sover og sover og har så vidt vært ute av sengen den siste uka. "Du ser trøtt ut", får jeg stadig vekk høre. Men jeg lurer på hvordan det er mulig når jeg sover og sover. Det kalles vel for en j**** depresjon. Du kan bare gå din vei. Jeg er så lei av å svinge opp og ned og hit og dit. Nå føler jeg meg rar og annerledes deprimert. Krysser fingrene for at psykosen holder seg vekk. Med tanke på all søvnen jeg får så er jeg godt beskyttet, eller kanskje ikke?

"Det kalles katatoni," sa h*n. Jeg kjenner tårene presser på, og faller ut av samtalen igjen. Jeg slår opp på begrepet, og leser at kun et fåtall opplever dette i dag, da medisinering kommer på banen mye fortere enn før i tiden. Likevel lider jeg av det. Hvorfor meg? Det gjør så vondt å være syk. 

 

-Ekahm

Skrevet 15.04.2013 kl.12:46. Ligger i kategorien Hverdag

15


I et forsøk på å bli bedre kjent med min psykdom, har jeg googlet nettet for det det er verdt de siste åra. Det finnes ikke så mye informasjon om schizoaffektiv lidelse der ute. Som et resultat av dette har jeg bestilt meg tre engelske bøker fra amazon.com om emnet. De kom i posten for et par dager siden. Jeg liker godt innfallsvinklene til de utvalgte bøkene. Det ser ut til at alle forfatterene, som er kvinner (tilfeldig?), beretter om sin personlige erfaring med å leve med lidelsen.

 

Har startet så vidt på den siste, som trekker inn en god del selvironi og humor. Det gjør seg godt. Dessuten likte jeg tittelen på boka godt: "Balancing the beast", fordi å leve med schizoaffektiv lidelse innebærer en god del smerte, som jeg også omtaler som monsteret eller tortur. Gleder meg til å lese de andre bøkene også, fordi jeg lærer så mye og føler meg ikke så alene med alle de rare opplevelsene jeg har. Siden jeg for tiden er helt tom for energi og konsentrasjon, regner jeg med det tar en god stund å lese ferdig bøkene. Sist jeg leste en bok brukte jeg 1 og 1/2 år. Så regner med jeg har lesestoff i laaaang tid fremvoer.

Neste bok på leselisten, som jeg har fått anbefalt av behandlere er:

Hvis du tror du er gal, tro om igjen!

Kognitiv terapi ved psykoser. Skulle låne den på biblioteket, men er ikke ledig før i mai. Da tror jeg jeg skal skynde meg. Den er virkelig å anbefale! Ellers har jeg lest Arnhild Lauvengs bøker opp til flere ganger, så de må jeg også anbefale i samme slengen.

Andre som leser eller har lest bøker om psykisk lidelse?

- Ekahm

Skrevet 11.04.2013 kl.18:17. Ligger i kategorien Hverdag

6


Lenge har jeg prøvd hardt for å bli frisk. For hardt, fordi jeg har presset meg selv for mye uten å ta hensyn til formen. Formen svinger fortsatt en del, så for meg handler det om å bremse og holde igjen når jeg har gode dager. Da har jeg en tendens til å ta i for hardt og gjøre alt som faller meg inn. Så ender jeg fort opp med å falle på trynet, kræsjlande. Ligger rett ut helt tom for energi. Slik ligger jeg et par tre dager for å hente meg inn. For så å starte sirkelen på nytt. Nå har jeg tenkt å bryte den onde sirkelen.  

Jeg ønsker å finne rytmen. Rytmen til min kropp og mitt sinn. Mitt tempo. Det er kanskje ikke så høyt som tidligere, og jeg merker at alt går senere. Men vet du hva? Det går helt fint. Jeg skal lytte til min indre rytme. 

Jeg har en god dag i dag og tar flere pauser, så snart jeg merker at jeg er litt sliten. Jeg tar mange kort pauser inne i mellom slagene. Og foreløpig fungerer det greit. Er veldig spent på hvordan dette vil fungere fremover. Jeg følger min rytme og ingen andres. Fordi jeg er viktig, og fordi jeg fortjener det. Jeg fortjener å ha det bra, i mer enn et par dager. 

Følger du din rytme?

 

- Ekahm 

 

 

 

Skrevet 08.04.2013 kl.22:29. Ligger i kategorien Hverdag

10


Jeg har hatt en god dag. En god dag for meg indikeres av ro og fred på innsiden, i kropp og sinn. Det er ikke ofte jeg får besøk av freden, som jeg kaller det. Når fred kommer på besøk er hodet stille og rolig. Det er ingenting som forstyrrer tankeprosessene mine ei heller persepsjonen. Jeg plages ofte av vrangforestillinger og har store problemer med å skille mellom virkelighet og fantasi, eller sannhet og løgn som jeg kaller det. Men nok om det. 

Videre er fred for meg en indre ro som gir meg tilfredshet. Tilfredshet med meg selv og livet. Alt er stille og rolig og jeg får da mer energi, for det er ikke "tankerot" som forstyrrer meg. Det er deilig å få oppleve fred. Hva fred skyldes vet jeg rett og slett ikke. Når jeg var umedisinert kom fred også på besøk, men da gjerne en halvtime toppen to timer. Hvis jeg var heldig, kanskje en halv dag. Nå har du vært her en hel dag. Og jeg takker deg av hele mitt hjerte. Er det fordi at jeg står på to antipsykotika nå? Er det derfor du er her? Vil du komme i morgen?

Jeg håper du kommer oftere på besøk. Jeg elsker deg fred. Velkommen er du fred, alltid.

<3 

Skrevet 05.04.2013 kl.18:02. Ligger i kategorien Medisin

16


Tenkte å skrive en liten medisin oppdatering. Selv synes jeg medisiner og medisinering er veldig spennende og interessant. For mennesker med psykoselidelser står medisinering sentralt i behandlingen. Derfor er medisiner veldig viktige for meg og min helse. Jeg skriver ganske personlig og direkte om mine sykdomsymptom her, så ønsker at folk leser videre med litt respekt i forhold til det. 

For litt siden var jeg innlagt en kort periode, da jeg var psykotisk igjen. Det som plaget meg mest da var intens uro, angst og masse energi. I tillegg led jeg av vrangforestillinger og særdeles sterke kommanderende stemmer. Samtidig var alle sanseinntrykk forsterket og gjorde meg hyperfølsom for alt og ingenting. Ingen ønskesituasjon med andre ord. 

Derfor har jeg øket dosen på medisiner igjen. Lithium dosen er ikke endret, og det føler jeg heller ikke at den trenger. Depresjonene er omtrent borte, og jeg opplever derfor at lithium har en stor virkning på meg og mine affektive symptom.

Siden jeg svinger mye mindre enn før, og det er psykosesymptom som plager meg mest i perioder, økte jeg dosen på Abilify til 15 mg. I tillegg står jeg på 400 mg Seroquel depot. Målet er å bli kvitt sistnevnte, da den gjør meg svært trett. Har vært plaget med psykosesymptom litt nå og da siden opptrappingen, men håper at det skal bli bedre når Abilify får tid til å virke. Skal visstnok være en treg medisin. Seroquel depot fungerer svært godt i høyere doser på mine symptom, men zombietilværelsen vil jeg gjerne være foruten. Løsningen er derfor forhåpentligvis Abilify.

Jeg krysser fingrene for at Abilify vil gi meg en mer våken og livlig hverdag fremover. 

Andre som bruker Abilify for psykosesymptom?

 

- Ekahm

Skrevet 03.04.2013 kl.14:13. Ligger i kategorien Angst

10


Det er ingen hemmelighet at stress forårsaker mye skade på menneskekroppen. Ikke annerledes er det for de som lider av psykisk sykdom. Det er vanskelig å definere stress, og det finnes uttallige definisjoner der ute. En kort og grei definisjon av stress er: "fysisk eller psykisk belastning, fysisk eller mentalt press." Ofte kan dette presset komme utenfra og andre ganger innenfra, og noen ganger er det en god blanding. 

STRESS by Rebeca Cygnus

Personlig er jeg svært sårbar for stress, både ytre og indre. Selv om jeg er klar over det stresser jeg veldig mye. Av og til er jeg klar over at jeg er stressa, men bryr meg ikke. Andre ganger er jeg stressa uten at jeg selv er klar over det. Noen ganger klarer jeg egentlig å plukke opp at jeg er stressa. Det er ofte i situasjoner hvor jeg er i dårlig form og hverdagen krever sitt. Da kan jeg bli stressa bare av at jeg skal lage middag. Da banker hjertet, pulsen går opp et par hakk og jeg er i kamp-flukt situasjon. Ganske latterlig og tragisk sier du kanskje. Ja, det er veldig unødvendig å stresse i slike situasjoner. Men dette er for meg en innlært reaksjon som jeg har båret med meg siden ungdomsåra. Da er det vanskelig å snu en slik reaksjon. Bevisstgjøring er første skritt. Og det jeg vet er at det er i dette tilfellet en blanding av indre og ytre stress. Jeg er i dårlig form, ergo må jeg presse meg selv til å gjøre noe jeg egentlig ikke er i form til. Da reagerer jeg med å kjempe meg igjennom det og lage den middagen. Noe som egentlig virker uoverkommelig i utgangspunktet. Når jeg presser meg slik for mye og for lenge reagerer jeg enten med å bli litt bedre, og da står mestring høyt hos meg. Jeg mestret noe. Det gir god selvfølelse. Andre ganger blir jeg verre og psykere. 

Noe stress responderer på pusteteknikker og bevisstgjøring. Det responderer også på benzodiazepiner, som er medisin som virker angstdempende og også sovemidler. Beroligende medisiner som vival og sobril o.l. roer ned slikt stress og angst. Ofte er det vanskelig å skille mellom hva som er angst og hva som er stress. Derfor tror jeg at jeg her refererer til både angst og stress når jeg omtaler stress. 

Sobril by Katzenkoenig

Har jeg litt uoverkommelig uro og stress i kroppen fungerer sobril. Det tar jeg svært sjeldent, og stort sett kun når jeg er innlagt. Sist tok jeg over 60 mg, uten at det roet ned kropp og sinn. Da var jeg også full av psykosesymptomer. Jeg klarte ikke å sitte stille ei heller stå i ro. Jeg var hørselshallusinert, plaget av kommenterende stemmer og tvangstanker. Full av vrangforestillinger og hadde også blant annet store problemer med å konsentrere meg og føre en normal samtale. Slike symptomer biter ikke på benzo, og derfor var det nødvendig å øke dosen antipsykotika. Slik angst og uro som forårsakes av psykdommen gjør meg forferdelig redd. Det er veldig skremmende fordi man er full av energi til å handle på impuls og psykosesymptomer. Heldigvis roet situasjonen seg i løpet av tre-fire dager, mens jeg var innlagt. Men jeg hadde fortsatt en god del restsymptomer. Det er først i dag at jeg kjenner en indre ro som jeg ikke har opplevd på lenge. Jeg kaller den fred. Den følelsen har jeg ikke forårsaket selv på noen måte, hverken med meditasjon, yoga, pusteteknikker eller noe. Jeg våknet opp slik. Akkurat som jeg kan våkne fra søvn å være psykotisk. Derfor tror jeg mye av min indre uro, stress og angst skyldes min schizoaffektive lidelse. Jeg sier ikke at all angst, uro og stress skyldes psykdommen, men at mye av det gjør det er jeg ikke i tvil om. Før jeg ble veldig syk hadde jeg lange perioder hvor jeg fungerte normalt, uten dette stresset. Det har jeg sjeldent nå, dessverre. 

Heldigvis responderer mindre uro på benzo, men da i forholdsvis høye doser. Men for en som har misbrukt narkotika, er ikke sobril løsningen. Det merket jeg fort første gangen jeg kranglet til meg en pakke hos legen. Den ble skyldt ned på null komma niks med store mengder alkohol. Nå har jeg lært og er svært forsiktig. 

Stress er og blir min værste fiende og jeg håper en dag at jeg klarer å leve et fredfult liv uten alt stresset. Med små skritt  og litt hjelp skal jeg nok komme i mål. Føler jeg fortsatt er på prøve feile stadiet, så det er sagt. 

Hva gjør du når du er stressa for å roe ned? 

 

- Ekahm

 

(Bildene er hentet fra google)

(Sitatet er hentet fra ordbok) 

 

Skrevet 01.04.2013 kl.13:33. Ligger i kategorien Hverdag

6


'You may have heard it said that Abbot John has no more temptations to conquer,' he said. 'However, a lack of struggle weakens the soul. Let us ask the Lord to send Abbot John a great temptation, and if he manages to conquer it, let us ask the Lord to send him another, and another. And when he is once more struggeling against temptations, let us pray that he may never say: "Lord remove this demon from me." Let us pray that he asks: "Lord, give me strength to confront evil." '

6308627341.jpg

 

- Paulo Coehlo, Like the Flowing River, p.122.

Skrevet 28.03.2013 kl.10:45. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

7


" Sometimes the world asks us to fight for things we do not understand, and whose significance we will never discover " - Paulo Coelho 

Jeg synes dette sitatet fra en av mine favoritt forfattere beskriver så mye. Jeg har hatt en veldig tøff tid, og da er det vanskelig å finne meningen med ting. Tenker da mest på psykdom. Jeg føler at verden vil at jeg skal kjempe og kjempe mot meg selv, mine tanker og følelser. Ofte er jeg i tvil. Jeg tviler på meg selv og på hvem jeg er som person. Når dine egne tanker ikke føles som dine, eller følelser er plantet i deg, er det tøft. Av og til vet jeg ikke lenger hvem jeg er som person. Jeg klarer ikke ta de enkleste valg. Leste nettopp av vi mennesker tar ca 30 000 valg i løpet av en dag (kilden er jeg usikker på). Når man da har store problemer med å ta et eneste valg, kan du tenke deg det kaoset som dukker opp. I tillegg til stemmehøring som gjør det vanskelig å skille mellom hva som er reelt og ikke. Jeg blir forferdelig urolig og sliten på en og samme tid. 

Men jeg kjemper og medisinene hjelper, men ikke bestandig. Da lurer jeg på hvorfor jeg skal kjempe denne kampen når jeg ikke finner hverken mening eller ser vitsen i det? Er det som Coelho skriver: "Noen ganger kjemper vi kamper vi aldri vil finne meningen med?" 

 

 

 

Skrevet 19.03.2013 kl.12:53. Ligger i kategorien Hverdag

16


Jeg ruset meg og elsket kokainen mer enn noe annet. Jeg elsket å være høy på livet og full av selvtillitt. Suget var så sterkt at det ble vanskeligere og vanskeligere å stå i mot. Jeg likte det, men samtidig så hatet jeg suget. Av og til var det nok med tanken på cola som gjorde meg høy. Så sterk er kokainavhengigheten. Jeg klarte å holde bruken og suget skjult for de fleste. Men selv om jeg skjulte bruken, viste kroppen og utseende noe annet. Jeg raste ned i vekt, til tross for høyt mat inntak. Jeg så til slutt ut som et vandrende anorexi skjellett (Ikke meningen å støte noen her, men det var slik jeg og andre påpekte at jeg så ut). Selve ansiktet var dradd og alle kvinnelige former var som forduftet. Andre kommenterte stadig forandringen i utseende mitt. Jeg bortforklarte det og ingen fattet mistanke om dop hvertfall. 

Jeg merket at jeg begynte å forandre meg på innsiden også. Slet med konsentrasjon, oppmerksomhet og hukommelse. Depresjonene varte lengre og cola-rusen kortere. Vanskeligere var det å kontrollere sinne og sinnstemning. Jeg eksploderte for ingenting og fikk ofte hysteriske gråteanfall. Aggresjonen vokste og løp av og til løpsk. 

Men så skjedde det noe. Noen av mine dopvenner ble fengslet. Det var ganske alvorlig, og jeg fikk meg en vekker kan man si. Flink pike vil ikke kobles inn mot lovverket og ødelegge framtidsplaner med et rulleblad. Akkurat det standpunktet sto ganske sterkt hos meg og bidro til min vei ut av dopet. På snodig vis ble ikke jeg berørt av dette annet enn at jeg ble stående igjen på utsiden, ganske alene. Jeg bestemte meg for å kutte ut dopen, i første omgang kokainen. Jeg trappet ned ganske drastisk, og det gjorde jeg også med samholdet med de vennene som var igjen. Sakte men sikkert glei vi fra hverandre, mest fordi jeg kuttet de ut. Lot være å ta kontakt og svare på sms osv. Jeg prøvde igjen å konsentrere meg mer om utdanning, jobb og trening. Og fylte opp dagene med det. 

Det var tøft å komme seg ut av noe man tror man har kontroll på. Risikoen for å bli tatt av lovens lange arm er der hele tiden og skaper spenning og redsel. Det å leve på kanten av  livet er spenningsfylt, men absolutt ikke verd det. 

Det var tøft å stå i mot suget, men det ble lettere med tiden. Hasjen klarte jeg ikke å kutte ut helt, så den fikk være der stundom. Da røykte jeg som regel alene, for å slappe av. Mens kokainen prøvde jeg å holde meg langt unna. Det hendte seg at jeg ruset meg et par ganger i halvåret den første tiden. Men jeg klarte å la det være med det. Siden jeg ikke er særlig glad i alkohol, unngikk jeg mye bruk, siden bedømmelsesevnen svekkes når man er full. Det var en av grunnene til at jeg beholdt hasjen, det ble min virkelighetsflukt. 

Rusbruket mitt varte vel i et par år til sammen, pluss litt i ettertid. Er ikke så god på datoer og slikt, men jeg vet at jeg i dag har vært rusfri i hvertfall fire år. Stolt er jeg av det. Jeg har bestemt meg at jeg ikke skal røre den dritten mer, fordi ja det er dritt og fører ingenting godt med seg. Det at det er så lenge siden jeg rørte dop sist er nok også en av grunene til at jeg klarer å dele dette akkurat nå. Jeg har fått det på avstand og klarer å reflektere over det. Samtidig blir jeg ikke trigget når jeg deler dette, fordi rusen er ute av kropp og sinn. 

Når det er sagt, lurer du kanskje på hvorfor jeg begynte å ruse meg?

En av grunnen var at jeg slet mye med psyken, særlig depresjoner. I tillegg har jeg skjønt at jeg i ettertid også slet med hallusinasjoner, og da kommanderende stemmer. Det er svært slitsomt. Jeg prøvde i minst fem år å bli frisk ved alskens mulige alernative behandlingsformer. Som healing, rosenterapi og blant annet psykodrama. Sistnevnte var en god behandlingsform, men det holdt ikke til å lindre mange av mine symptomer. I tillegg leste jeg alt av kognitiv terapi, selvhjelpsbøker og lignende. Noe hjalp litt, men det er vanskelig å lese seg ut av depresjoner osv. Dermed ga jeg litt opp, og startet å selvmedisinere med dop.  

For det andre var jeg så lei av å plages, at dop fristet veldig. Det forbudte tiltrekket meg. Selv om jeg godt visste om alle farene på forhånd. Jeg brydde meg ikke lengre. Jeg trengte noe nytt og utfordret meg selv på det området. Jeg utfordret flink pike symdromet i meg. Samtidig fortsatte jeg å opprettholde mitt dobbelt liv. For jeg hadde i mange år skjult mine psykiske problemer for alt og alle. Nå måtte jeg skjule enda en ting. Det var jeg god på, og skyggesiden vokste seg større og større i takt med selvhatet. 

Å selvmedisinere med dop er ABSOLUTT ikke å anbefale. Ja, det er spennende i starten, men man leker med liv, helse og framtid. Nå i ettertid tenker jeg ofte på hvordan narkotika har påvirket meg og min psykisk helse. Det kommer jeg til å ta for meg i del 3 av min bekjennelse. 

 

(Bildene er hentet fra google)

 

Skrevet 12.03.2013 kl.22:23. Ligger i kategorien Hverdag

23


Siden så mange andre bloggere er så høflige med å varsle om innlegg som kan trigge, må jeg nesten også gjøre det. OBS, innlegget kan trigge! Det mener jeg virkelig! Det handler om rus!

Min svarte hemmelighet. Jeg har i lang tid skammet meg over mitt tidligere rusforbruk. Jeg var godt over 20 når jeg først begynte å ruse meg, og jeg er ikke stolt av det. Jeg skjemmes veldig, fordi det kræsjet med min "perfekte" "flink pike" tilværelse. Men jeg var ikke flink pike hele tiden. Jeg hadde en skyggeside nesten ingen av mine venner visste om. Jeg ruset meg. I perioder hver eneste helg. Hva ruset jeg meg på spør du kanskje? 

Som sikkert 90% av alle som starter med rus gikk det i hasj, ganja, tjall, bønner, og litt marihuana. Jeg elsket det. Det frigjorde sinnet mitt, fjernet all bekymring, tankekjør og vanskelige følelser. For en stund var jeg fri, avslappet og faktisk digg å være rundt. Det er helt sant, jeg har hørt det fra andre. Søvnen var deilig, men dagen derpå ikke så. Jeg reagerte litt på hasjen, og fikk en del problemer med magen og raste ned i vekt. Eller var det kokainen sin skyld?

 

Første gangen jeg snortet kokain fikk jeg en vanvittig sterk rus. Jeg ble høy, høy på pæra, full av meg selv og verdensmester. Jeg var superglad, lo av alt og elsket meg selv. Det var en ny følelse for meg, som hadde en svært lav selvfølelse fra før av. Ikke nok med det, jeg ble ikke full lengre og kunne drikke store mengder alkohol. Hadde man bra stoff varte rusen lenge. Hadde man mye knust paracet mixet inn i stasjet, varte det toppen en halvtime. Da får man lyst på en ny hit, og slik ballet det på seg. Jeg kunne feste hele natten, og likevel møte opp fresh på jobb kl ti-tolv dagen etter. (Jeg trudde hvertfall jeg var ganske fresh). Lite søvn overlevde man fint på. Men så kom bluesen. Den berømte kokain nedturen. Jeg var alltid deprimert, irritert, grinete dagen etter, og selv flere dager etter. Det er helt jævlig. Så kom jeg meg ovenpå igjen og det var helg og en ny runde. 

Jeg fortsatte å bruke hasj og kokain i perioder. I en månede brukte jeg ofte og i perioder ingenting. Jeg klarte meg fint, og utøvet kontroll på forbruket som det heter. Jeg var en av de nesten ingen visste at brukte. Jeg skjulte det for de fleste, og ruset meg med et par få venner. Etterhvert kom suget mer og mer, og det begynte å eskalere. Suget eller den psykiske avhengigheten til kokain var så sterk, at jeg følte det tok helt over. Jeg var redd for å bli narkoman, men brydde meg egentlig ikke. "Var jeg narkoman fikk jeg hvertfall hjelp for problemene mine, " tenkte jeg. "De andre psykiske problemene mine var så håpløse at hvordan skulle noen hjelpe meg med de når jeg ikke en gang visste hva de var?" 

Fortsettelse kommer...

(Bildet er fra google)

 

 

Skrevet 10.03.2013 kl.16:11. Ligger i kategorien Medisin

13


Å ha en schizoaffektiv lidelse er ikke lett, og hvertfall ikke når det kommer til medisinering. For det første må den schizofrene biten behandles, da med antipsykotika. For det andre må den affektiv lidelsen også komme under kontroll. Hos meg er det stemningsstabiliserende medisiner som skal ta seg av den biten. 

Jeg har prøvd flere ulike antipsykotika, med svært ulike resultat når det gjelder bivirkninger. Det som har fungert best så langt er seroquel depot, men den gjør meg litt trett og treg i pappen. Derfor startet jeg opp med abilify for litt siden. Mens jeg trapper ned på seroquel depot, trapper jeg gradvis opp på abilify. Jeg er spent. Håper det kan gjøre meg mer våken og mindre søvnig. Dagene blir korte når man trenger 12 timer + med søvn og er forholdsvis letargisk og treg den tiden man er våken.

Nå har jeg trappet ned på både lithium og seroquel depot. Lithium ønsket jeg å trappe ned på mest på grunn av at etter jeg økte dosen forrige gang opplevde jeg å bli svært så irritert og sur. Rett og slett sur og grinete. Så nå er jeg tilbake til min gamle dose, og ligger litt lavt i blodspeil. Men jeg føler meg allerede mye mere levende. Jeg er et følelsemenneske delux, så jeg er avhengig av litt liv og røre på innsiden, innenfor normale rammer selvfølgelig. Før lithium var jeg et vrak  på innsiden, jeg visste sjeldent opp ned på noen ting. Jeg var ekstremt deprimert og suicidal og perioder normal og eller hyper. Etter oppstart på lithium er jeg mye mindre deprimert og er sjeldent suicidal. Bare sistnevnte er en befrielse i seg selv. Men nå er det ikke slik at den affektive delen opererer på egen hånd, og den schizofrene delen for seg. Ofte kan tankeforstyrrelser, hallusinasjoner og vrangforestillinger gi suicidale tendenser hos meg, og det uten at jeg er deprimert. Så sykdomsbildet mitt er ganske komplisert, og det er vel derfor jeg har fått en så sammensatt diagnose. Ikke det at jeg tror andre psykiske lidelser er enkle, men slik er det hos meg. Jeg har en haug med symptomer, som alle kommer og går som det passer seg.

Heldigvis har jeg en kropp og et sinn som responderer godt på medisiner. Det er jo en stor fordel i prosessen mot friskhet. I tillegg hadde jeg et ganske høyt funskjsjonsnivå før jeg ble veldig syk. Sammen med et støttende nettverk har jeg allerede mange faktorer som taler til store fordeler i healingsprosessen. Så får tiden vise hva den kan gjøre for meg. Mesteparten av jobben må jeg jo gjøre selv, men medisiner gjør hverdagen min enklere, hvis man ser bort fra bivirkninger. Så det er godt at ting har bedret seg med medisiner, men jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg kommer tilbake til der jeg var. 

Jeg forstår at mange kvier seg for å blogge om medisiner og medisinering. Særlig når alle responderer så ulikt på både type og styrke. For meg er medisiner uvurderlig. Det er den største pilaren i min behandling, og på min vei mot friskhet. Derfor trosser jeg mange andre bloggere og skriver åpent om det på min anonyme blogg, ironisk nok. 

Når det er sagt, er det andre som har prøvd abilify? Hva er deres erfaringer med akkurat den medisinen?

 

 

Skrevet 26.02.2013 kl.10:50. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

15


Jeg er syk. Jeg har en alvorlig psykisk lidelse, en schizoaffektiv lidelse. Det er ingen bagatell. Det er visstnok alvorlig.

Det er vanskelig å være alvorlig syk. For det første får jeg en ny rolle sosialt. I mine næreste relasjoner er jeg den syke i familien. Den som hverken jobber, studerer eller driver med noe spesielt. Jeg prøver å handle, lage mat og stelle hus. Det har jeg mer enn nok med. Ellers prøver jeg å opprettholde kontakten med min nærmeste familie og venner. I venneflokken er jeg også den syke. Ingen av mine nærmeste venner er handicappet på noen som helst måte. Når jeg hører familie og venner fortelle om dagen sin på jobb og så videre blir jeg påmint at jeg er syk. For syk til å jobbe og studere. Min nye rolle er pasient. Ikke på somatisk avdeling men på psykiatrisk institusjon. Den børen er tung å bære. Jeg skal og vil ikke være syk. 

Før var jeg den som jobbet, studerte, drev med hobbier og brukte masse tid sammen med nære og bekjente. Det ga meg veldig mye tilbake. Jeg lærte stadig vekk nye ting, skapte nye relasjoner, opplevde å få bruke og utvikle meg selv og få masse tilbake. Jeg følte at jeg gjorde en forskjell, at jeg betydde noe. Den sosiale tilbakemeldingen får jeg ikke på lik linje lenger. Noe som er hardt for en ekstrem ekstrovert type. 

Noe av de verste resultatene av sykdommen og medisinene er påvirkningen på ulike kognitive ferdigheter. Jeg er veldig ukonsentrert og kombinert med dårlig hukommelse gjør det meg handicappet i hverdagen. Å lære nye ting er omtrent umulig og jeg prøver å spøke bort ting for å tette hullene i hukommelsen. Det er flaut å ekkelt, fordi jeg hadde klisterhjerne før og skrev aldri en huskelapp. Den tiden er forbi, og jeg er veldig redd for at det aldri skal ordne seg igjen. Men her tør jeg ikke annet enn å leve i håpet. Jeg er altfor avhengig av hjernekapasiteten min. Dette gjør at jeg skammer meg enda mer, fordi jeg føler meg dum. Jeg husker hverken hva jeg gjorde i går eller hva jeg gjorde f.eks. sommeren 2010.

Nå sitter jeg igjen med skammen. Skammen over å ha en alvorlig sinnslidelse. Legen min sier det er ingenting å skamme seg for. H*n har veldig rett, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skammer meg så fælt at jeg rødmer hvis jeg skal snakke med nye behandlere. Jeg vil jo så gjerne være frisk. "Du kjemper for din friskhet," har jeg fått  høre utallige ganger. Men det hjelper ikke, å kjempe. For sykdommen adlyder ikke makt. Den hører ikke på kjefting og strenge regler om trening og kosthold. Den adlyder hverken ignorering, fornektelse eller x antall timer søvn. Den vil ikke gi slipp. 

Hvordan skal jeg klare å akseptere at jeg er syk?

Jeg leser en god del blogger som omhandler psykisk lidelse, og jeg opplever at flere føler det som en lettelse å få en diagnose. Noe som forklarer hvorfor man opplever hallusinasjoner, depresjoner, vrangforestillinger og tankeforstyrrelser. Jeg må ærlig innrømme at jeg opplevde det å få en alvorlig sinnslidelse som alt annet enn en lettelse. For det første, når jeg diagnostiserte meg selv, havnet jeg hvertfall ikke i F 20 kategorien i ICD10 diagnosesystem. Jeg trudde jeg hadde en depresjon og kanskje en personlighetsforstyrrelse, fordi når jeg er syk opplever jeg at personligheten min forandrer seg. Så feil kunne jeg ta. Men jeg er jo ingen psykolog. For det andre trudde jeg at det jeg led av kan man jobbe seg gjennom ved hjelp av kognitiv terapi og angsteksponering. Men nei. For det tredje reagerte jeg voldsomt da jeg fikk diagnosen. Jeg hylgrein i flere dager og forbannet sydommen. En del av meg var klar over at jeg var psykisk syk, men den andre delen fornektet den. Slik er det fremdelse. Jeg klarer ikke å ta det innover meg, nettopp fordi min største frykt i verden er å ha en psykisk lidelse. Når man da møter sin største frykt i døra er det mildt sagt et uhyggelig sammentreff av utallige følelser. 

Jeg føler meg dømt og stigmatisert som sinnslidende, og det klarer jeg helt fint på egenhånd. Jeg har hatt lave forventinger til psykiatrien, men aldri opplevd å bli dømt og sett på som kun en diagnose. Men jeg skjønner ikke meningen med psykisk lidelse rett og slett. Hva er vitsen med sykdom? Hvorfor blir vi syke? Hva skal jeg lære av dette? En ting har jeg lært. Jeg dømmer meg selv, kanskje fordi jeg har høye forventninger til meg og livet. Jeg forventer at jeg skal klare å jobbe enda jeg så vidt klarer å ha en fast avtale i uka med psykologen. Så logistikken skurrer og jeg lurer meg selv. Men jeg vil jo være frisk. Jeg trur nok at jeg aldri kan jobbe i yrket mitt lengre, men hva skal jeg gjøre da? Hvordan skal jeg klare å akseptere at jeg er psykisk syk og kanskje må leve med dette resten av livet?

Hvor er hviskelæret? Jeg ønsker å hviske ut de siste fire årene av mitt liv. Leve de på nytt og på en helt annen måte hadde jeg visst det jeg visste i dag. Men det kan jeg ikke.

Jeg leter etter godkjenning og aksept. Hvordan kan man akseptere noe man hater så intenst?

 

Hvordan jobber du med å akseptere din psykiske lidelse? Fortell. Jeg setter veldig pris på all salgs mulig innspill. 

-Ekahm

Skrevet 13.02.2013 kl.13:18. Ligger i kategorien Medisin

8


En liten kort oppdatering for de der ute som lurer. Det går ikke så bra for tiden. Jeg venter på at situasjonen skal bli bedre igjen. Det er mye som er vanskelig, særlig psyken. Jeg har blant annet  vanskelig for å skille mellom hva som er virkelighet og hva som er tanker/fantasi. Det er forferdelig ubehagelig. Jeg har øket dosen på litium og doblet dosen på seroquel depot til 600 mg. Foreløpig er det kun en liten bedring og en del bivirkninger som skjelvinger, tretthet og retardasjon (ja, det vil jeg si for jeg føler meg mentalt tilbakestående store deler av dagen). Skjelvinger er ubehaglige og gjør det vanskelig å skrive. Trettheten kommer og går og jeg fungerer best på kveldstid merkelig nok. Håper at tiden vil gjøre sitt, da medisinene ikke virker optimalt enda. Har klart å unngå innleggelse så langt, og klapper meg selv for skulderen for det. Misliker sterkt å være innlagt, til tross for at behandlerene og de ansatte der er fantastiske. Jeg blir som regel verre når jeg er innalgt. Paranoia øker når jeg er i fremmede element og rundt fremmede. Da føler jeg meg enda mer forfulgt og observert. Selv om behandler synes det er best å legge meg inn, ønsker jeg å kjempe denne kampen på egen hånd. Jeg er redd for at jeg skal bli avhengig av psykiatrien og ende opp som svingdørspasient. Andre som opplever det slik? 

smlof.blogg.se - Skriv inlägg smlof.blogg.se - Skriv inlägg

Av og til tenker jeg at det ville vært det beste for alle om jeg tok imot tilbudet, men samtidig trenger jeg trygghet og frihet rundt meg. Jeg ønsker selv å bestemme når jeg skal sove, hva jeg skal spise, se på tv som avledning i nattens timer osv. Det mister jeg om jeg legger inn. 

Håper det går bra med dere lesere der ute :) Skriver mer senere når ting blir mer stabilt, for det må det.

Skrevet 09.02.2013 kl.16:55. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

0


Jeg vil ikke være syk, jeg vil være frisk. 

Du er ikke velkommen i mitt liv, dritt psykdom.

Jeg tenker mine tanker og lengter etter fred

en plass på jorden må du falle ned

dessverre landet du i mitt hode

og ikke på en annen klode

min energi du tar

og ikke lengre drar

i et kaos av mareritt

du lager et ritt

en kamp

en sjel

uten noe fred

min energi du tar

du er det jeg har

av uro og kaos

 

Dette skrev jeg sist jeg var innlagt og var temmelig syk. Det er ikke revidert. Vurdert lenge om jeg skulle publisere det eller ikke. Nå har psykdommen på nytt trengt igjennom medisiner og alt av beskyttelse. Resultatet er enten frivillig innleggelse eller øke medisindosene. Jeg valgte det siste, foreløpig...

 

PS. Ville bare si tusen takk til alle som delte sine erfaringer med å lese vs ikke lese i egen pasientjournal og epikriser. Tusen takk for det. Deres erfaringer har jeg tygget på ganske lenge, og jeg er fortsatt i tenkeboksen. Skal holde dere oppdatert på det videre fremover. 

Ønsker dere alle en riktig god helg!

Skrevet 28.01.2013 kl.21:19. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

15


Har lenge vurdert om jeg skal lese i journalen min. Jeg lurer virkelig på hva som står der og i epikriser som det så fint heter. Da jeg var syk turte jeg rett og slett ikke å be om å få lese de. Det var flere grunner til det. For det første så blir jeg sykelig opptatt av andres oppfatning av meg når jeg er syk. "Ser de det på meg? Ser de at jeg er psykotisk? Vet de hva jeg tenker? Hva om, enn hvis jeg hadde sagt det i stedet? Hvordan tolker de det? Sa jeg virkelig det, eller tenkte jeg det bare?" Slik overanalyserer jeg meg selv og mine tanker mens jeg vandrer hvileløst rundt. 

Nå som jeg er litt bedre er jeg sært nysgjerrig på hvordan jeg blir fremstilt. Jeg tok det opp med behandler og h*n anbefalte meg ikke å lese. Jeg lyttet og valgte å ikke be om det denne gangen heller. Blant annet så tror jeg vi mennesker ser på sykdom og symptomer så forskjellig at ting lett kan misforstås og mistolkes. Samtidig vil jeg etter å ha lest min journal eller epikrise få veldig lyst til å diskutere og forklare ting fra mitt ståsted. Noe som ikke lar seg gjøre, og dette ville blitt et stort iritasjonsmoment for meg. Ofte leser jeg andre bloggers frustrasjoner og oppgitthet etter å ha lest i sin journal/epikrise. Har enda til gode og komme over noen som sier seg så og si enig i det som står skrevet. 

Mine tanker går til alle sykepleiere, psykologer, leger og andre helsepersonells sine mangfoldige arbeidsoppgaver. De skal objektivt observere pasienten og de symptomene som oppstår gjerne i henhold til diagnose. Her er det klart at det forekommer mange fallgruver. Observatøren kan gå glipp av vesentlig informasjon. Ikke mindre misforstå pasienten, for ingen er like. Noen klarer ikke skjule hvordan de har det. Andre klarer ikke å vise, og oppleves kanskje som på bedringens vei. Vi mennesker er så komplekse og sammensatte at en observasjon er nærmest umulig. Likevel må det meste rapporteres.

Både pasienter og helsepersonell kommer fra ulike samfunnsklasser, grupper og familier. Dermed farges vi av miljøet vi vokser opp i og vanker i. I tillegg har vi ulik temperament og grader av handlingsmønster. Dette kalles vel personlighet. Dette gjelder både for pasienter og helsepersonell. Ikke nok med at pasienter skal observeres, det skal også formuleres skriftlig hva pasienten foretar seg med og hva som foregår inne i pasientens hode. Dette uttrykkes ikke alltid like tydelig, av hverken helsepersonell eller pasient. Ikke rart det er sårbart og skulle bli observert når man er på sitt svakeste. I tillegg skal noen beskrive hvordan du har det i en eventuell journal eller epikrise. Fra tanke til tekst er det en lang prosess. Og denne prosessen er lett oversett her. Man kan til og med huske feil også. Det er jo menekselig å begå feil, men når noen skriver det svart på hvitt så betyr det plutselig så mye mer. Det er ikke så lett å skille psykiske symptom fra selve personligheten til pasienten, og ofte kan det fremstilles helt feil i en journal. I tillegg kan symptomer fremstilles riktig, men mistolkes av en annen som leser det (meg?). Mange prosesser som innegår i både skriving og lesing av journaler og epikriser. 

Nei, for meg er det så mange fallgruver her at en pasient kan ikke observeres helt objektivt. Derfor er jeg helt sikker på at det som står nedtegnet om meg både er riktig i noen sammenhenger og helt feil i andre. En god del tror jeg ikke jeg kommer til å like å lese, selv om det stemmer og en god del er helt sikkert feiltolkninger. Nei, jeg tror jeg lukker øyne og holder for ørene og forblir lykkelig uvitende inntil videre, for å spare selvbildet mitt og mitt syn på meg selv. Jeg er ikke sterk nok til å eventuelt stå i noe slikt, enda.

Men det er vel også positive utfall i forhold til det å lese i sin egen journal og epikriser. Man kan lære mer om seg selv og sitt sykdomsbilde, og hvordan andre opplever deg som person og pasient. Man får det kanskje svart på hvitt hva som bidro til bedring og hva som ikke hjalp. Det er sikkert flere positive ting med å lese i journalen sin som jeg ikke kommer på i farten.  Men tør jeg noen gang å be om å få lese i min journal og epikrise? Hva anbefaler dere lesere?

Det hadde vært interessant å få kjennskap til en del av deres leseres opplevelser av å lese i egen journal og epikrise. Om du tar deg bryet å dele er jeg takknemlig, da jeg kanskje klarer å se på dette med nye øyne. 

Takk for at du leste. 

- Ekahm

 

 

Skrevet 27.01.2013 kl.17:28. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

10


Vet ikke helt hva jeg skal skrive. Har ligget syk med influensa i over en uke. Når jeg er fysisk syk sliter jeg aldri med psyken. Slik har det alltid vært, helt siden jeg var liten. Jeg elsket å være syk. Misforstå meg rett. Hver gang jeg lå syk med feber opplevde jeg frihet. Fred fra tankekaos, tankekjør og depresjoner. Jeg slappet av helt på ordentlig. Jeg bare var til. Slik var det denne gangen også, helt til i dag. Med en gang den fysiske formen bedres, kommer psykdommen snikende. Banker på hvert et hjørne. Lister seg stille inn gjennom dører som står på gløtt, og fyller rommene med sorg, ødeleggelse og destruksjon. Jeg er ikke lenger hel, men fragmentert. Delt i mange bittesmå psyke deprimerte deler. Tårekanalene er fulle og jeg gråter for den minste lille ting. Når skal jeg bli hel? Hjerte er igjen blitt til glass. Sykdommen frarøver meg personlighet, gode tanker og lykke. Alt som er  igjen er små bruddstykker av friske meg. 

(1) Susanne Sundfør

Andre som opplever at fysisk sykdom overskygger psykisk sykdom?

Slik føler jeg meg nå og hva er vel bedre enn noen som får forklart det bedre enn meg?

I'm a larva wrapped in silk;
I am dying in burning flesh

Let me out, let me ache
Let me out, let me ache and itch

Get me out of this suit
I go to a funeral every day
follow these people around
I follow these people like a rat's tail
I carry their caskets, I sing them good night
They're better off without me

Beauty is poisonous
Disruptive
Oh, heaven must be an iron rose
Unfolding...

Oh, let me in, let me out, 
let me in, let me out!

This is a retirement
from plumbing the veins of rats and kings;
let the stars be my eyes then
unchain the knuckles and latches-
unbutton my wrists.

My skin so thin you can see black holes within;
my eyes so clear they light up the sky...
and sometimes I'll bend into the silicone veil
and enter this world again as a ghost.

Beauty is poisonous
Disruptive
Oh, heaven must be an iron rose
Unfolding...

Oh, let me in, let me out, 
let me in, let me out!

Susanne Sundfør The Silicone Veil

(Bildet er fra weheartit.com)

 

-Ekahm

Skrevet 21.01.2013 kl.15:15. Ligger i kategorien Hverdag

12


dream.believe.inspire Jeg sier meg både enig og uenig i dette sitatet. Jeg tror man må ha trua på at ting blir bedre. Et slags håp. Men av og til er det vanskelig å tenke at situasjonen kan snu. Da jeg var på mitt sykeste tenkte jeg ikke slik. Av og til håpet jeg at noen eller noe kunne gjøre meg bedre. Først nå har jeg delvis funnet oppskriften. Ta medisinene og fyll dagene. Selv om jeg er i en ganske dårlig periode, velger jeg å poste dette innlegget som jeg skrev for litt siden. 

Mitt liv et på god vei til å bli bedre. Jeg har det så mye bedre. TIng fungerer og går faktsik av og til av seg selv. Jeg faller ikke ned i en depresjon, slik jeg gjorde tidligere. Hodet mitt er oppe og tankene normale. Akkurat i dag føler jeg meg helt frisk og er så utrolig glad for det. Samtidig føler jeg meg jevnt over såå mye bedre. Jeg blir ikke lengre sint og får sinneutbrudd. Jeg er mer avslappet og mindre stressa. Ja, jeg stresser ikke lengre slik jeg gorde før. Jeg har i hele min oppvekst, ungdomsår og voksenår stresset. Stresset meg ihjel. Mest for å avlede, men det meste av stresset skapte jeg selv på en finuerlig måte. Det gjør jeg ikke lengre. Jeg stresser ikke. Det er akkurat som om medisinene har senket stressnivået mitt. Visste ikke at det var mulig en gang jeg. At medisinene hjelper mot det. Ja, fordi jeg finner ingen annen god forklaring på hvorfor jeg ikke stresser lengre. Jeg har ikke gått inn bevisst for å senke stressnervene, så at kroppen, hjernen og medisinene fikser det for meg, sier jeg tusen takk for! Jeg har så mye å takke medisinene for at jeg har ikke ord. Og ja, jeg gjør en innsats selv også, for å bli bedre. Prøver å fylle dagene med noe, slik at jeg unngår å tilbringe dager i sengen eller henslengt på sofaen. Dessuten er jeg flink å ta medisinene til rett tid hver dag. *Klappe meg selv på skulderen*. Ja, for det må man gjøre av og til. Belønne seg selv og være god mot seg selv.

Av og til er livet herrlig, og da er det godt å dele det. Ei venninne sa til meg for mange år siden: 

"Du må tro på deg selv, for hvis ikke du gjør det, hvem vil gjøre det da?"Jeg husker så godt den gangen hun sa det til meg. "Jeg må tro på meg selv", sa jeg stille i mitt sinn. Nei, jeg klarte ikke å ta det til meg, for jeg trudde vel ikke på meg selv. Selvtilitten min var ok på et par områder, men selvbilde, det hadde jeg ikke. Nå som jeg er friskere til sinns, klarer jeg å tenke mer klart. Jeg ser at jeg er verd noe, noe for andre og de som betyr noe for meg. Hadde jeg ikke hatt samboer, familie og venner rundt meg som er glade i meg, hadde nok situasjonen vært helt annerledes. Derfor er det ikke bare medisinene som gjør meg bedre, men også menneskene jeg omgås og kjærligheten de gir og viser meg.

Endelig, i voksen alder klarer jeg å se å at jeg er verd noe. Og det uten at jeg har gjort en eneste ting for å fortjene det. Ubetinget kjærlighet kalles det visstnok. Den skal man ikke bare gi til andre, men også til seg selv. Men så lenge ingen andre viser deg hvordan, er det vanskelig å komme på det av seg selv. Selvbildet mitt har vokst  i det familie og venner har støttet opp under meg i mine psyke perioder. Det de har gjort for meg kunne ingen andre ha gitt meg, nemlig et positivt selvbilde. Det er helt nytt for meg. Det er noe jeg har erfart mens jeg ble syk. Og nå mens jeg sakte men sikkert klatrer meg opp på beina igjen, følger selvtilitten etter.

Men selvtilitten krasjet nok samtidig som jeg ble syk. Da oppga jeg alle hobbier og alt jeg var "god" til. Nå klarer jeg ikke å gjennomføre de, men vet du hva, det betyr ikke så mye for meg lengre. Alt til sin tid. Men jeg kommer nok aldri til å bli like god som jeg var før til enkelte ting. Likevel kjennes det ok å meddele det. Jeg har fått andre verdier i livet mitt. Kanskje det er noe som kommer med alderen? Av og til kan livet ta en annen retning enn det man så for seg. Selv om jeg forbanner psykdommen min i både tide og utide, så har ny lærdom funnet sin vei inni hjerte mitt. Lærdom om at alle har verdi i seg selv. At jeg er verd noe og betydningsfull for andre. Det trudde jeg ikke på tidligere. Da måtte jeg gjøre noe for å bety noe. Nå trenger jeg ikke det lenger, for jeg ser på livet med nye øyne og en annen bevissthet. Jeg er verd noe, bare fordi jeg er meg. Tenk det da. Og det er nok å bare være til. Slik visdom om kjærlighet og egenverdi lærer de fleste som barn. Jeg har akkurat erfart det. Alt til sin tid. Visdom om kjærlighet til seg selv og andre ville jeg aldri vært foruten. Takk kjærligheten for at du fant din vei tilbake i hjerte mitt <3

Vil derfor avslutte med mitt favorittvers om kjærlighet, også omtalt som kjærlighetens høysang:

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» (1. Korinterbrev 13,4-8)

 

 

 

Ønsker alle en fredfull og kjærlig aften <3

- Ekahm

(Bildene er hentet fra google.com og weheartit)

Hmm

Skrevet 17.01.2013 kl.18:56. Ligger i kategorien Schizoaffektiv lidelse

10


Skrev for litt siden et langt innlegg om hvor bra jeg har det. Har enda ikke postet det, fordi ironisk nok, rett etter jeg postet forrige innlegg, kom tårene. Ikke gledestårene. Tårer av forvilelse av at jeg våknet etter 14 timers søvn og var helt tom. Helt tom for energi. Det samme i dag. I det jeg våknet kjentes det som om en traktor hadde kjørt over meg. Jeg er sliten og skjelver. Leddene verker og jeg er kvalm. Kvalm fordi jeg er helt tom. Det er slisomt og altfor velkjent. Jeg som trudde jeg var frisk etter en lang og forholdsvis god periode. Neida, sykdommen slår meg ned når jeg minst venter det. Så plutselig, så overveldende. Så urettferdig. Ja, det er livet som syk. Det er vel en depresjon, men det er altfor tidlig å si. Uansett, så skuffet. Får vel heller venne meg til at slik er livet med psykdom. Har merket litt til de psykotiske symptom tidligere, men ikke det affektive. Nå er det det som plager meg og ødelegger meg. Har så mange planer som jeg må gjennomføre, til tross for nedturen. Det er tungt, trist, irriterende og slitsomt. I hate you!

i can't live with myself.

(Bildet er fra weheartit)

Les mer i arkivet » April 2016 » April 2015 » Oktober 2014


'Jeg har følt den anger, den redsel vill, som kommer når sjelen er satt på spill' - Henrik Ibsen. Tidvis opplever jeg at sjelen angripes, tortureres og pines. Her kan du lese om et liv med ptsd (post traumatisk stress lidelse) og schizoaffektiv lidelse. Velkommen skal du være!


© All tekst er produsert av meg, om annet ikke er oppgitt. Vær så vennlig å respektere loven om opphavsrett! Dvs. at du ikke kan kopiere mine tekster uten min tillatelse. Ellers er du hjertelig velkommen til å lese, kommentere og kontakte meg! ekahmm@gmail.com




Follow on Bloglovin Follow on Bloglovin

Enter your email address:

Delivered by FeedBurner

ekahm

Siste innlegg



Om meg

Siste kommentarer


ToppBlogg - toppliste for bloggere
Norske blogger

Bloggdesign

hits